Fra NTB-melding om Irans atomprogram og landets forberedelser på en eventuell krig, i Aftenposten:

– Iran har skaffet seg teknologi for å produsere kjernefysisk brensel, og Iran beveger seg som et tog som verken har bremser eller revers, sa presidenten i en tale som neppe vil bidra til å dempe de amerikanske bekymringene.

Amerikanske bekymringer? Jeg er ganske sikker på at NTB-journalistene er minst like redde. Jeg er sikker på at lille Norge er minst like redd som store USA, når det kommer til stykket. Men det er så politisk korrekt å fremstille dette som en sak mellom Iran og USA. Irans anstrengelser for å skaffe seg atombomben er jo som kjent bare en trusel mot alle andre enn oss selv, og som kjent lever Norge i et vakum, der ingen store kriger eller trusler fra gale statsmenn kan true vår velstand. Og kan vi bruke USA som syndebukk er det jo et poeng i seg selv.

Slike omskrivninger og uttalelser er det som gjør meg syk. Syk, lei og oppgitt over media, politikere og intellektuelle. Midt i at verden står i en krise hvor det eneste fornuftige ville være å stå samlet om de verdier vi elsker, som meningsfrihet, trosfrihet, menneskerettigheter, - så driver man helt fra toppnivå med denne strutsepolitikken. Man later som om det ikke angår oss.

Irans anstrengelser for å skaffe seg atombomben, deres klinkende klare trusler om å angripe Israel og dermed sette Midtøsten i brann, angår oss i høyeste grad. Dette er ikke Amerikas bekymringer. Amahdinejads tale angår Norge i aller høyeste grad.

Aftenposten: Forberedt på krig

Josef Lapid, formann i Yad Vashem Holocaust museum i Jerusalem tordner mot sine egne landsmenn. Det har fremkommet at jødiske bosettere oppfører seg svært kritikkverdig mot palestinere.

Vi jødiske beboere av Israel peker en irettesettende finger mot alt, sier Lapid. Han mener det verste med saken, er at han selv tolererte ignorering av trakasseringen da han var justisminister i den forrige Sharon-regjeringen. Lapid ledet frem til 2006 det sekulær-liberale partiet Shinui.

Lapid understreker at han ikke mener man kan sammenlikne palestinernes lidelse som følge av israelsk politikk, med Holocaust, men at dette ikke betyr at israelerne ikke kan være skyldige i forbrytelser. Lapid får støtte fra guvernøren i Hebron.

Reportasjen er antagelig ment som et bevis på hvor fryktelig den jødiske staten generelt er, og spesielt nybyggerne. Egentlig er den et bevis på det motsatte. Den jødiske staten har en høy moral, og myndighetene og offentlighet slår ned på det som ikke kan aksepteres, enten det er jøder eller andre som begår uretten.

Når får vi se tilsvarende i arabiske og muslimske land når jøder trakasseres?

Trakasseringen av palestinere minner om jødeforfølgelsen (Dagbladet)

Vi har et rettssystem i Norge beregnet for nordmenn, og en godt innarbeidet forståelse av at en person ikke er skyldig før det er bevist at han er det.

Men når det gjelder æresdrap og pakistansk kultur for kvinnefornedring og -undertrykkelse, godt hjulpet av islamsk mannshegemoni, må det være lov å spørre om man ikke i Norge har et ekstra ansvar for å komme til bunns i saken. Også - kanskje særlig, når pakistansk rett (som i stor grad bygger på islamsk Sharia-lov og tradisjoner) har frikjent tiltalte og hvor drap på kvinner har tradisjon for ikke å bli dømt, hvis man i det hele tatt blir tiltalt. Hvorfor? Fordi den svake part, kvinnene i disse miljøene, har krav på ekstra beskyttelse, nettopp fordi miljøet er så massivt mannsdominert.

En tåredryppende artikkel som Tora Bakke Håndlykkens i dagens VG er derfor usmakelig, av hensyn til omstendighetene. Like like som myndighetene vet om Iqbals skyld, vet journalisten om hans uskyld. Antagelig langt mindre. Det emosjonelle tyngdepunktet kunne derfor med fordel vært mer balansert. Slik det nå fremstår er journalisten en nyttig idiot til tjeneste for Iqbals forsvarer og deres felles religion.

Rahilas far er tilbake i Norge: Endelig sammen i sorg (VG)

Igjen har verden vært indignert over de slemme jødene. Jeg må ærlig innrømme at jeg blir oppgitt, desillusjonert, flau på vegne av Europa, Norge, og mister inspirasjonen til å skrive av det vi ser. Er det virkelig så ille med oss? Er vi så moralsk uten ryggrad at vi kan sitte i våre behagelige lune hjem og fordømme et demokrati som kjemper alene mot en verden av fanatiske muslimer som hater dem? Fordi det går noen liv ekstra? Er det noen vits å si ifra i det hele tatt? Det virker som om hele Europa er i bakevja, moralsk sett.

Ikke misforstå. Et liv er et liv. Om det er arabisk eller jødisk, eller norsk for den saks skyld. Men Israel er i krig. Siden landet ble etablert i 1948 har araberne i landene rundt Israel truet med å utslette dem, og det har vært nære på enkelte ganger. Så har Israel gang på gang vist tilbakeholdenhet, gjerne etter press fra resten av verden, som da hele Sinai ble gitt tilbake til Egypt, - erobret i en krig egypterne selv startet. Nå er landet i nok en krig, en krig som de såkalte "palestinerne" startet etter at myndighetene i Israel feilaktig (igjen) trodde at å gi etter for krav fra araberne eller verdensopinionen kunne skaffe dem fred. Man skulle jo kunne tro at det ville dempe aggresjonen noe at de fikk Gaza. I alle fall resonnerte man slik.

Men nei. Ettergivenhet fra Israels side har kun skaffet landet mer krig. Og nå presses de enormt av araberne på Gazastripen, støttet som de er av Syria, Iran og Hizbollah. Og så bommer Israel litt i sine forsøk på å utradere de verste av sine fiender, - og verden skriker. Se bildet. Det viser Aftenpostens lille ramme med saker som er aktuelle til dagens nyhet i sakens anledning, nemlig at Israel tilbyr erstatning til ofrene. Hvor finner du et slikt tilbud ellers i verdenshistorien? At et folk (for et land kan du ikke kalle palestineraraberne, med en total mangel på styring og regjering) som har på sin offisielle agenda å utslette sin nabostat, får erstatning når de blir ofre for en krig de selv ønsker!

Jeg gremmes over de holdninger media og europeiske politikere viser. For å ta overskriften "Europa sjokkert over israelsk angrep" - dette er hykleri. Man er ikke sjokkert i det hele tatt. Man er indignert over Israel, - man unner dem ikke retten til å forsvare seg. Under siste verdenskrig ble det med vitende og vilje bombet sivile. De allierte bombet sine egne, for å ramme fienden. At så Israel ved et teknisk uhell rammer noen få sivile er slett ingen ting å bli sjokkert over, det er nærmest uunngåelig.

Det eneste man har grunn til å bli sjokkert over, er arabernes taktikk: å ramme uskyldige sivile med den ene hensikt å drepe jøder, skade dem, skape frykt og panikk. Alt annet er hykleri, fordi man selv hadde gått til motangrep om man hadde blitt angrepet av disse fanatikerne, etter all sannsynlighet mye kraftigere.

Når noe så grufullt skjer som trippeldrapet på de tre pakistanske søstrene vi har vært vitne til nå, er det straks røster som advarer mot å trekke forhastede slutninger. Det er for tidlig å kalle dette æresdrap. Dessuten må familie og venner gis tid til å sørge.

Er det rett å vise en religions tilhenger så stor respekt at det overgår den harme og den rettmessige forbannelse vi har over at slikt overhodet kan skje, og at vi tar alle de forholdsregler vi kan for at det skal skje igjen?

Nilas Johnsen i Dagsavisen var raskt ute med en kommentar som viser at det utmerket godt går an å ha to tanker i hodet på én gang. For det er kulturen i Pakistan (og andre land) som det mulig for folk å gjøre slike forferdelige handlinger, enten dette nå var et psykisk tilfelle alene, eller et regelrett æresdrap.

Tragedien gir et innblikk i en familietradisjon som åpenbart var medvirkende til drapene. 30-åringens yngre bror sier til Dagsavisen i dag at storebroren flere ganger opptrådte truende og voldsomt overfor familien. Flere ganger satt han og snakket ut i løse lufta, fordypet i innbilte samtaler med sin avdøde mor. Familien varslet selv psykiatrien og ba om at broren ble innlagt. Til tross for dette fikk han fortsatt deres respekt som familiens suverene overhode i farens fravær. Det var fortsatt «helt naturlig» for familien at 30-åringen var sjef, utelukkende fordi han var mann og fordi han var eldst.

Og så må vi for all del ikke gi Islam skylden. For i Islam er det ikke tillatt å ta liv. Heter det.

Ett er sikkert: Hadde en kultur i Vesten hatt slike holdninger til sine kvinner som pakistanerne har, hadde såkalte kristenfundamentalister skapt furore umiddelbart. Les Unni Wikans kronikk i Aftenposten.

Men når søstermord, heller enn konemord, er den vanligste form for familiedrap i land som Pakistan, Jordan og blant israelske arabere, kan dette "normalforklares". Drapet har sin logikk. Brødre er også ofre for et regime, et samfunnsregime, som pålegger dem en voldsutøverrolle, om nødvendig, for å sikre familiens ære.

I Pakistan, som i flere andre land, er det ikke offentlig påtale ved familiedrap. Familiedrap generelt er æresmotivert, og myndighetene anslår antallet æresdrap årlig til å være minst 4000. Bare ca. 7 prosent av sakene som kommer for retten, domfelles. Den vanligste drapsmann er en bror. Det finnes ingen minimumsstraff for æresdrap eller familiedrap.

Hvis Islam er så fredelig, hvorfor reagerer så ikke samtlige lærde og vise Imamer med fatwa mot denne ukulturen? De går ikke en gang inn for at sakene skal komme for retten. De greide da å fyre opp noen hver for en annen bagatell, synes jeg vagt å erindre. Makt har de vitterlig, - men hva bruker de den til?

Ukulturen må bekjempes. Men muslimenes unnfallenhet, hva med den? Kan den bekjempes? Det som gjør slike tilstander mulig i Norge, er at vi har tillatt innvandrere å bygge opp parallellsamfunn i vårt eget samfunn, et samfunn hvor norsk lov tydeligvis ikke har mye effekt.

Det er hovedsaklig vår egen feil at slike ukulturer har fått utvikle seg. Det skyldes manglende integrasjonspolitikk, som igjen skyldes for sløve holdninger og for lav bevissthet om at her er det fare på ferde. Sikkert manglende kunnskap. Skal vi kunne endre dette må vi ikke høre på stemmene som konsekvent messer de ovennevnte mantra om hensyn, respekt, at det skjer de litt av hvert i kristne miljøer og så videre. Hører vi på debatter, er dette muslimske menns stemmer, gjentatt i det uendelige, og sitert av hjernevaskede muslimske kvinner.

Både menn og kvinner er ofre for denne uhyggelige tradisjonen som altså Islams sønner sitter passive og ser på. Unni Wikan hevder det finnes sterke krefter innad i disse miljøene, men sier samtidig at de må på banen. Var de så sterke, ville de være på banen for lengst. Dette er gamle tradisjoner.

Oppdatering 6. oktober 2006:
Dagsavisen: Heftig debatt om sørgemarkering.
Det som er bra, er at de unge nå reagerer. Det som er tragisk, er at det overhodet er nødvendig med en debatt, eller at mange synes debatten er usmakelig.

Det er en annen tone nå enn da verden sto i brann på grunn av tolv uskyldige tegninger. Det tyder på at vi kanskje har beveget oss fremover. Det store spørsmålet er om denne saken blir stående som et engangstilfelle, eller om man er i stand til å se at neste gang friheten vår er truet, gjelder akkurat det samme.

Som Per Edgar Kokkvold uttrykte på nyhetene i dag, opptrådte Regjeringen den gang som en megler mellom dem som vil undertykke ytringsfriheten, og dem som brukte den. Det er alvorlig.

Magazinets Vebjørn Selbekk:
Kan norske pressefolk, kunstnere, forfattere og akademikere regne med myndighetenes støtte dersom de blir truet på livet på grunn av helt legale ytringer, eller vil de igjen bli dolket i ryggen av sin egen regjering? Det er det viktig å få svar på.

Ut fra Jonas Gahr Støres svar i dag på om han ønsket å beklage sine handlinger, er det ikke noe som tyder på noe støtte derfra. Og Kirkens menn mangler baller, - Kokkvold setter ord på det mer enn perfekt:

Gjennom Aftenposten har vi fulgt Oslos domprost på hans ferd til Qatar for å be en av verdens mest notoriske jødehatere og forsvarere av arabiske og palestinske selvmordsbombere om unnskyldning for tolv satiriske danske tegninger, som også et lite, kristent blad hos oss kom i skade for å trykke.

Magazinet presenterer seg selv som en kristen nyhetsavis som ønsker å påvirke samfunnet ut fra et ”vekkelseskristent” ståsted. Jeg kommer fra en plass hvor det aldri har gått noen vekkelse, og min kristendom er av det udogmatiske, nesten upersonlige slag. Men jeg har aldri forstått hvorfor norske geistlige skal be om unnskyldning fordi Norge har ytringsfrihet, til skriftlærde i områder hvor det er dødsstraff for folk som konverterer fra islam til kristendommen, og hvor det sitter mennesker fengslet bare fordi de har nevnt navnet Jesus.

Stålsett: Jeg har ikke tillit til at Magazinet og dets redaktør har gjort dette ut fra hensynet til trykkefriheten. Det er snarere et uttrykk for en hets mot islam. I enkelte kristne kretser finner vi ikke bare angst for islam, men også strategier som går ut på å skremme mennesker med et bilde av denne religionen.

Vi må nok inntil videre konkludere med at vi må leve videre med en del menn som ikke har det menn skal ha mellom beina. Og vi vil nok som før se at virkelige menn dukker opp fra steder man ikke skulle vente. Som altså Selbekk fra en marginal kristelig avis, Høybråten, Siv Jensen, men aldeles ikke fra regjeringshold. Men som sagt, det er en annen tone blant folk. Det kan gjenspeile seg ved valget om tre år.

Israelske kilder, deriblant Israels ambassadør til Norge, mener at Norge er svært kritisk og ensidig i sin fremstilling av landets politikk. I en NTB-melding sier Jo Benkow seg enig, men han presisierer at han mener det er media, og ikke folk flest som har dette synet.

En undersøkelse i 2005 viste klart at norske medier er i utakt med folket. At de er i utakt også på dette området er bare å håpe. Jeg personlig tror det, - ellers står det dårlig til med det norske folks rettferdighetssans.

At media er for ubalansert, og konsekvent i retning mot det eneste skikkelige demokratiet i Midtøsten, men samtidig nærmest forsvarer terrorisme ved å unnlate å fordømme, unnlate å nevne, og ved å "døpe om" terrorhandlinger til "gerilja", "motstand" og lignende, har oppegående mennesker vært klar over i mange år. Norsk journalistikk er ikke seriøs, rett og slett. Med unntak, selvsagt.

Det er derfor blogger som blog.willy.no finnes.

Oppdatert 28. september 2006:
Aftenposten/NTB melder at dette er helt feil. For det mener Jagland, Jan Petersen, og Kjell Magne Bondevik.

Jagland: Fordi nordmenn har hatt et så nært forhold til Israel, blir de desto mer fortvilet over den politikken som føres overfor palestinerne. Gjennom Oslo-prosessen har jo Norges befolkning også fått et tett og nært forhold til palestinerne og deres sak, sier Jagland.

Dette er en form for misforstått "omsorg" fra en velmenende, men urealitisk politiker, som gjennom sine "forslag" ikke har bidratt til annet enn økt forståelse for terrorisme. Oslo-avtalen hadde forøvrig samme effekt, og er død og begravet.

Petersen:  - Israel må tåle kritikk uten å tolke alt som mer fundamental kritikk. Men vi har en jobb å gjøre når det gjelder å styrke det bilaterale forholdet mellom Norge og Israel, også på områder som forskning, kultur og næringsliv. Skal vi spille en rolle i Midtøsten, er vi avhengig av bred kontakt og respekt i begge leirer, sier Petersen.

Når jøder generelt trakasseres fordi man "er uenig i Israels politikk" er dette ikke noe "Israel skal tåle". Israel er en moderne stat med samme krav på respekt som alle andre, og landets representant i Norge er i sin fulle rett til å uttrykke et ønske om det beste for jøder her, med eller uten deres medvitende og ønsker. Om det er klokt diplomatisk sett er en annen sak. Imidlertdi viser historien at jøder helt bør tie for å oppfylle almenne krav til "god oppførsel."

Bondevik: Man må skille mellom vår grunnleggende solidaritet med staten Israel og det at man kan kritisere enkelthandlinger som måtte begås av en israelsk regjering. Selv en Israel-venn som meg må kunne kritisere.

Kjell Magne Bondevik har gått i den fallgropen å tro at alle verdens problemer kan løses ved dialog. Hamas, for eksempel, har sagt mange ganger at de ikke er interessert i dialog, de skal ha Israel bort fra kartet, kort og godt. Dette er nedfelt i deres charter, og de har mange ganger vist ved handling at de mener det. Med andre ord har de erklært staten Israel krig. Dette viste Bondevik ved at han fordømte Israels likvidering av terroristorganisasjonens øverste leder Achmed Yassin, forøvrig i samkor med Jan Petersen.

Vedrørende dialog med organisasjoner som ikke vil ha dialog: muslimen Naser Khader ser dette klarere enn de tre over nevnte musketerer.

Aftenposten klager i dag sin nød. Klassekampen minner dem i en lederartikkel om de katastrofalt dårlige veivalgene i forhold til nazismen i 30-årene. Dette er dårlig gjort, mener Aftenposten, siden Klassekampen som eneste avis i Norge "forsvarte det forrige århundres mest brutale despoter." Og derfor kler en slik rolle som "historisk overdommer" dårlig.

Så enig, så enig. Klassekampen burde ha sett dette. Historiens avslørende lys er grellt, men for noen er selv ikke etterpåklokskap et tema. Man benekter og forsvarer og benekter igjen. En hel del nøkkelpersoner i norsk offentlighet burde for lengst tatt ett oppgjør med egne holdninger.

Men at Aftenposten fortsetter sin linje fra 30-åra, det er det tragiske. Avisens reportere er fortsatt ikke i stand til å vurdere sin samtid. Denne gangen er hele verden i opprør, og det dreier seg om kamp mellom de verdier vi selv ser som viktige og helt grunnleggende, som demokrati og menneskerettigheter.

Jeg skal ikke sitere verken Aftenposten eller andre medier på dette, men vi kan ta Pavens unnskyldning og skraping for muslimene som eksempel, en unnskyldning som i seg selv er ironisk. Ikke fordi man ikke skal kunne be om unnskyldning, men fordi behovet for en unnskyldning forsterker riktigheten i det paven opprinnelig sa.

Kristne og muslimer må stå sammen om å avvise vold. Dialog mellom ulike religioner og trosretninger er livsviktig, og islam fortjener dyp aktelse og respekt, sier pave Benedikt XVI. (Aftenposten)

Kanskje det må en muslim til for å se det:

Dialog er et av demokratiets sterkeste kort i kampen mot alle former for intoleranse og trangsyn. Men vi må også innse at det er en enorm utfordring å føre en dialog fra en demokratisk plattform med noen som befinner seg på en ikke-demokratisk plattform - som simpelthen har en ikke-demokratisk forståelse av samfunnets innretning.
(Naser Khader, dansk Folketingsrepresentant, Radikale Venstre.)

Det som savnes i medier og politikk er en oppriktig vilje og evne til å stå for noe. Holdninger, moral, klarsyn og evnen til å legge linjalen på noe ser ut til å mangle fullstendig. En dialog for dialogens skyld er meningsløs. Dialog kunne jo godt være slik: "Vi her i vårt samfunn vil ha det slik og slik. Hvordan har dere tenkt å forholde dere til det? Vi skal gjerne bistå med hjelp og råd slik at vi sammen kan nå disse målsetningene."

Vi har vært vitne til en økende antisemittisme i Norge, med Gaarders utbrudd som en foreløpig testballong for hvor grensen skal gå. Der er ganske sikkert krefter som vil ha grensene bort.

Nå ser vi at direkte sammenhenger påpekes. Til og med, eller kanskje nettopp, - en av terroristenes forsvarer, John Elden mener at 29-åringens uttalelser kan ha sin årsak i nettopp Gaarders innlegg.

Hva med pressen som villig formidler slike innlegg? Til tjeneste! Alltid parat til å være mikrofonstativ for jødehatere... Ligger det under ytringsfrihetens mandat å yte spalteplass til slike oppstøt?