Under overskriften "This Holocaust will be different" skriver Benny Morris i Jerusalem Post (18. januar) et essay som fremstår som en uhyggelig realistisk spådom om hvordan scenarioet kan bli - og blir - om ikke noe gjøres i forhold til Iran.

Det som er så uhyggelig er uunngåeligheten i det hele. Morris ser på ingen måte lyst på situasjonen. Spørsmålet er om det er mulig å se lyst på det. Regnestykket er nemlig enkelt om man tar de gitte faktorer og regner ut resultatet. To pluss to er alltid fire, om da ikke djevelens overmann kommer på banen og overstyrer kjente naturlover.

Scenarioet - djevelsk logisk - er i korte trekk det vi alle kjenner, den erklærte jødehateren og Holocaust-fornekteren president Mahmoud Ahmadinejad, som så snart Iran er på banen med atomvåpen vil skyte raketter mot Israel med islamistene i Qom som åndelig og moralsk ryggdekning.

The orders will go out and the Shihab III and IV missiles will take off for Tel Aviv, Beersheba, Haifa and Jerusalem, and probably some military sites, including Israel's half dozen air and (reported) nuclear missile bases. Some of the Shihabs will be nuclear-tipped, perhaps even with multiple warheads. Others will be dupes, packed merely with biological or chemical agents, or old newspapers, to draw off or confuse Israel's anti-missile batteries and Home Front Command units.

With a country the size and shape of Israel (an elongated 20,000 square kilometers), probably four or five hits will suffice: No more Israel. A million or more Israelis in the greater Tel Aviv, Haifa and Jerusalem areas will die immediately. Millions will be seriously irradiated. Israel has about seven million inhabitants. No Iranian will see or touch an Israeli. It will be quite impersonal.

At noen av de døde vil være arabere vil antagelig ikke plage Iran noe særlig.

Some of the dead will inevitably be Arab - 1.3 million of Israel's citizens are Arab and another 3.5 million Arabs live in the semi-occupied West Bank and Gaza Strip. Jerusalem, Tel Aviv-Jaffa and Haifa have substantial Arab minorities. And there are large Arab concentrations immediately around Jerusalem (in Ramallah-Al Bireh, Bir Zeit, Bethlehem) and outside Haifa. Here, too, many will die, immediately or by and by.

Så til spørsmålet om radioaktitivitet etter et atomangrep. Jerusalem er muslimenes tredje hellige by, - den vil bli ubeboelig for lang tid fremover. Stilt overfor valget ikke å få byen noensinne, vil valget være enkelt.

A QUESTION may nevertheless arise in the Iranian councils: What about Jerusalem? After all, the city contains Islam's third holiest shrines (after Mecca and Medina), Al Aksa Mosque and the Mosque of Omar. But Ali Khamenei, the supreme spiritual leader, and Ahmadinejad most likely would reply much as they would to the wider question regarding the destruction and radioactive pollution of Palestine as a whole: The city, like the land, by God's grace, in 20 or 50 years' time, will recover. And it will be restored to Islam (and the Arabs). And the deeper pollution will have been eradicated. (...)

He is willing to gamble the future of Iran or even of the whole Muslim Middle East in exchange for Israel's destruction. No doubt he believes that Allah, somehow, will protect Iran from an Israeli nuclear response or an American counterstrike. Allah aside, he may well believe that his missiles will so pulverize the Jewish state, knock out its leadership and its land-based nuclear bases, and demoralize or confuse its nuclear-armed submarine commanders that it will be unable to respond. And, with his deep contempt for the weak-kneed West, he is unlikely to take seriously the threat of American nuclear retaliation.

Or he may well take into account a counterstrike and simply, irrationally (to our way of thinking), be willing to pay the price. As his mentor, Khomeini, put it in a speech in Qom in 1980: "We do not worship Iran, we worship Allah... I say, let this land [Iran] burn. I say let this land go up in smoke, provided Islam emerges triumphant..."

Ingen grunn til å tro at Iran vil velge den langsomme metoden, å bygge seg opp som atommakt, og så satse på at jødene vil forsvinne av seg selv, tvunget til å flytte for sine livs skyld. Ahmadinejad har neppe tålmodigheten som skal til, skriver Morris.

Heller ikke denne gangen kan Israel håpe på hjelp. Selviskheten vil sørge for det, som i det første Holocaust. Russland og Kina er opptatt med sine muslimske markeder, Frankrike er besatt av arabisk olje, USA med sitt mislykte Irak-oppgjør, alt driver Israel inn i et face to face oppgjør med Irans atomvåpen. Helt alene. Og det etter en demoraliserende krig mot relativt enkle fiender, under en politisk svak ledelse.

But an ultimately isolated Israel will prove unequal to the task, like a rabbit caught in the headlights of an onrushing car. Last summer, led by a party hack of a prime minister and a small-time trade unionist as defense minister, and deploying an army trained for quelling incompetent and poorly armed Palestinian gangs in the occupied territories and overly concerned about both sustaining and inflicting casualties, Israel failed in a 34-day mini-war against a small Iran-backed guerrilla army of Lebanese fundamentalists (albeit highly motivated, well-trained and well-armed). That mini-war thoroughly demoralized the Israeli political and military leaderships.

Dilemmaet er det som gjør regnestykket så djevelsk. Iran er ikke mulig å ødelegge med konvensjonelle våpen.

Taking out the known Iranian facilities with conventional weapons would take an American-size air force working round-the-clock for more than a month.

Så gjenstår atomvåpen, de som Israel påstås å ha. Når skal Israel eventuelt bruke dem? Når Iran har angrepet og utryddet millioner av israelere? Eller har kanskje Israels lederskap mage til å starte, - og få verdens fordømmelse som aldri noe land i historien har hatt?

IN SHORT order, therefore, the incompetent leadership in Jerusalem would soon confront a doomsday scenario, either after launching their marginally effective conventional offensive or in its stead, of launching a preemptive nuclear strike against the Iranian nuclear program, some of whose components are in or near major cities. Would they have the stomach for this? Would their determination to save Israel extend to preemptively killing millions of Iranians and, in effect, destroying Iran?

This dilemma had long ago been accurately defined by a wise general: Israel's nuclear armory is unusable. It can only be used too early or too late. There will never be a "right" time. Use it "too early," meaning before Iran acquires similar weapons, and Israel will be cast in the role of international pariah, a target of universal Muslim assault, without a friend in the world; "too late" means after the Iranians have struck. What purpose would that serve?

So Israel's leaders will grit their teeth and hope that somehow things will turn out for the best. Perhaps, after acquiring the Bomb, the Iranians will behave "rationally"?

Nei, som i det første Holocaust vil jødenes fiender, denne gang Iran, få drive sin slaktning uforstyrret. Kostnadene ved å stoppe dem vil bli for store, uansett hvordan man vinkler dem.

BUT THE Iranians are driven by a higher logic. And they will launch their rockets. And, as with the first Holocaust, the international community will do nothing. It will all be over, for Israel, in a few minutes - not like in the 1940s, when the world had five long years in which to wring its hands and do nothing. After the Shihabs fall, the world will send rescue ships and medical aid for the lightly charred. It will not nuke Iran. For what purpose and at what cost? An American nuclear response would lastingly alienate the whole Muslim world, deepening and universalizing the ongoing clash of civilizations. And, of course, it would not bring Israel back. (Would hanging a serial murderer bring back his victims?)

So what would be the point?

Morris avslutter med å bringe en hjerteskjærende historie fra Holocaust i Polen, om en fødende kvinne som blir fratatt sitt nyfødte barn, - det blir trampet i stykker uten at tilskuerne gjør noe for å redde det.

A terrible episode happened with Mrs. Grynberg. The Ukrainians and Germans, who had broken into her house, found her giving birth. The weeping and entreaties of bystanders didn't help and she was taken from her home in a nightshirt and dragged into the square in front of the town hall.
There... she was dragged onto a dumpster in the yard of the town hall with a crowd of Ukrainians present, who cracked jokes and jeered and watched the pain of childbirth and she gave birth to a child. The child was immediately torn from her arms along with its umbilical cord and thrown - It was trampled by the crowd and she was stood on her feet as blood poured out of her with bleeding bits hanging and she stood that way for a few hours by the wall of the town hall, afterwards she went with all the others to the train station where they loaded her into a carriage in a train to Belzec.

In the next holocaust there will be no such heart-rending scenes, of perpetrators and victims mired in blood (though, to judge from pictures of Hiroshima and Nagasaki, the physical effects of nuclear explosions can be fairly unpleasant).

But it will be a Holocaust nonetheless.

Jerusalem Post (ikke på nett)
(takk til Yngve N.)

Benny Morris i Wikipedia
 

Josef Lapid, formann i Yad Vashem Holocaust museum i Jerusalem tordner mot sine egne landsmenn. Det har fremkommet at jødiske bosettere oppfører seg svært kritikkverdig mot palestinere.

Vi jødiske beboere av Israel peker en irettesettende finger mot alt, sier Lapid. Han mener det verste med saken, er at han selv tolererte ignorering av trakasseringen da han var justisminister i den forrige Sharon-regjeringen. Lapid ledet frem til 2006 det sekulær-liberale partiet Shinui.

Lapid understreker at han ikke mener man kan sammenlikne palestinernes lidelse som følge av israelsk politikk, med Holocaust, men at dette ikke betyr at israelerne ikke kan være skyldige i forbrytelser. Lapid får støtte fra guvernøren i Hebron.

Reportasjen er antagelig ment som et bevis på hvor fryktelig den jødiske staten generelt er, og spesielt nybyggerne. Egentlig er den et bevis på det motsatte. Den jødiske staten har en høy moral, og myndighetene og offentlighet slår ned på det som ikke kan aksepteres, enten det er jøder eller andre som begår uretten.

Når får vi se tilsvarende i arabiske og muslimske land når jøder trakasseres?

Trakasseringen av palestinere minner om jødeforfølgelsen (Dagbladet)

Benjamin Netanyahu, opposisjonsleder i Israel, mener Israels fokus nå må være på den truselen Islam er mot landet, slik den fremstår hos Hamas og i Iran.

I en tale på den ansette konferansen i Herzliya i dag, tok Natanyahu til orde for å styrte den nåværende ledelsen for palestinerne, Hamas, og også få resten av verden til å få opp øynene for det "krigerske, atomkraft-hungrende og Holocaust-benektende regimet" Iran er, og prøve å få de mer moderate krefter på banen. - Vel vitende om at også "moderate" Abbas' Fatah's agenda er å få bort Israel.

Jeg ønsker å henvende meg til verden som ikke stoppet Holocaust sist gang med en bønn om å stoppe Holocaust denne gang, sa han.

Jnewswire / Ynet News

Tyske museer som har utstilt kunst som ikke tilhører dem selv, men jøder som ble frastjålet kunsten under jødeutryddelsene under krigen, risikerer nå å få krav om utlevering.

Ja, er det noe underlig? Jeg ser overhodet ingen betenkeligheter. Tyveri er tyveri. Dette ble stjålet fra uskyldige mennesker, og om Tyskland oppbevarer det i hundrevis av år, blir det likevel aldri deres eiendom.

Efterkommere af jødiske kunstejere, der blev berøvet af nazisterne, er de seneste år blevet aktive, opildnet af især amerikanske sagførere. De har opdaget et nyt, lukrativt forretningsområde.
Jyllandsposten

I gledesrusen etter krigen, og i all stoltheten og takknemligheten overfor alle dem som gjorde en innsats for å befri landet for nazismens svøpe, var det som tidligere nevnt i denne blogg, en påfallende unnfallenhet når det gjalt å se og pådømme de grove overgrep og forbrytelser som ble gjort mot jødene.

Som Espen Søbye påpeker i sin bok "Kathe, alltid vært i Norge" kunne deportasjonen av de 532 jødene til gasskamrene i Tyskland aldri skjedd uten velvillig hjelp fra "gode nordmenn." Av dem som ble sendt med Donau 26. november 1942, kom 11 tilbake i live.

Dette har HL-senteret varslet at de vil forske i. En av dem som gjorde mest for å muliggjøre drapene, var Knut Rød. Han var ansatt i statspolitiet, og la ned en betydelig personlig innsats i jødeutryddelsens tjeneste. Men han ble av norsk rett frikjent for anklagene, til tross for at det mannen gjorde, sannsynligvis er den groveste forbrytelsen som ble gjort av noen nordmann under krigen.

Etter krigen ga den norske erfaringa med okkupasjon grunnlag for ein nasjonal konsensus. Dei mest kjende forteljingane om krigen handlar om okkupasjon, motstand og frigjering. Det er dette som blir markert gjennom minnesmerke og i museum og festtalar om den andre verdskrigen. Utstillinga om Rød-saka og statuen av Rød viser fram ei heilt anna historie.
Forteljinga om Knut Rød rører ved det ubehagelege, ved ein nordmann som er både medløpar og medhjelpar til holocaust, og ved eit norsk rettssystem som i ettertid frikjente han for det han gjorde.
Morgenbladet

Mens diskusjonen her hjemme går om hvorvidt jødenes store andel av Nobel-priser skyldes Vestens kollektivt dårlige samvittighet for sin behandling av jødene under krigen, finnes det en del harde facts som i det minste fjerner behovet for en slik påstand.

Listen under må unektelig være til konstant irritasjon for Israels muslimske fiender som hevder at deres egen kultur er så fortreffelig. Særlig må dette for den oppriktige leser gjelde punktene om økonomi, likestilling, utdannelse, menneskerettigheter og innovasjon. For mens vi vet at mens den muslimske verden, ikke minst kvinnene, lider under stagnasjon og undertrykkelse, og befolkningen i økende grad flykter mot Vesten, blomstrer jødenes lille stat.

Som forfatteren selv uttrykker det: alt dette har blitt utviklet mens staten har vært i konstant krig mot en uforsonlig fiende som søker dens utslettelse, og med en økonomi som hele tiden har vært under press fordi landet må bruke mer penger per hode på å beskytte seg selv enn noe annet land på jorden. Enjoy! (Tips fra Rune T.)

The Middle East has been growing date palms for centuries.  The average tree is about 18-20 feet tall and yields about 38 pounds of dates a year.

Israeli date trees are now yielding 400 pounds/year and are short enough to be harvested from the ground or a short ladder.

Israel the 100th smallest country, with less than 1/1000th of the world's population, can lay claim to the following:

The cell phone was developed in Israel by Israelis working in the Israeli branch of Motorola, which has its largest development center in Israel.

Most of the Windows NT and XP operating systems were developed by Microsoft-Israel.

The Pentium MMX Chip technology was designed in Israel at Intel.

Both the Pentium-4 microprocessor and the Centrino processor were entirely designed, developed and produced in Israel .  The Pentium microprocessor in your computer was most likely made in Israel.

Voice mail technology was developed in Israel. Both Microsoft and Cisco built their only R&D facilities outside the US in Israel..

The technology for the AOL Instant Messenger ICQ was developed in 1996 by four young Israelis.

Israel has the fourth largest air force in the world (after the U.S. Russia and China).  In addition to a large variety of other aircraft, Israel's air
force has an aerial arsenal of over 250  F-16's.  This is the largest fleet of F-16 aircraft outside of the US.

Israel's $100 billion economy is larger than all of its immediate neighbors combined.

Israel has the highest percentage in the world of home computers per capita.

According to industry officials, Israel designed the airline industry's most impenetrable flight security.  US officials now look (finally) to Israel for advice on how to handle airborne security threats.

Israel has the highest ratio of university degrees to the population in the world.

Israel produces more scientific papers  per capita than any other nation by a large margin 109 per 10,000  people -- as well as one of the highest per capita rates of patents filed.

In proportion to its population, Israel has the largest number of  startup companies in the world.  In absolute terms, Israel has the largest number of startup companies than any other country in the world, except the US. (3,500 companies mostly in hi-tech).

With more than 5,000 high-tech companies and startups, Israel has the highest concentration of hi-tech companies in the world -- apart from the Silicon Valley, US.

Israel is ranked #2 in the world for venture capital funds right behind the US.

Outside the United States and Canada, Israel has the largest number of NASDAQ listed companies.

Israel has the highest average living standards in the Middle East. The per capita income in 2000 was over $17,500, exceeding that of the UK.

On a per capita basis, Israel has the largest number of biotech startups.

Twenty-four percent of Israel's workforce holds university degrees, ranking third in the industrialized world, after the United States and Holland. 12 % hold advanced degrees.

In 1984 and 1991, Israel airlifted a total of 22,000 Ethiopian Jews (Operation Solomon) at Risk in Ethiopia, to safety in Israel.

When Golda Meir was elected Prime Minister of Israel in 1969, she became the world's second elected female leader in modern times.

When the U.S.  Embassy in Nairobi, Kenya was bombed in 1998, Israeli rescue teams were on the scene within a day -- and saved three victims from the rubble.

Israel has the third highest rate of entrepreneurship -- and the highest rate among women and among people over 55 in the world.

Relative to its population, Israel is the largest immigrant- absorbing nation on earth.  Immigrants come in search of democracy, religious freedom, and economic opportunity.
(Hundreds of thousands from the former Soviet Union)

Israel was the first nation in the world to adopt the Kimberly process, an international standard that certifies diamonds as  "conflict free."

Israel has the world's second highest per capita of new books published.

Israel is the only country in the world that entered the 21st century with a net gain in its number of trees, made more remarkable because this was achieved in an area considered mainly desert.

Israel has more museums per capita than any other country.

Medicine...  Israeli scientists developed the first fully computerized, no-radiation, diagnostic instrumentation for breast cancer.

An Israeli company developed a computerized system for ensuring proper administration of medications, thus removing human error from medical treatment.  Every year in the US hospitals 7,000  patients die from treatment mistakes.

Israel's Given Imaging developed the first ingestible video camera, so small it fits inside a pill.  Used to view the small intestine from the inside for cancer and digestive disorders.

Researchers in Israel developed a new device that directly helps the heart pump blood, an innovation with the potential to save lives among those with heart failure.  The new device is synchronized with the camera helps doctors diagnose the heart's mechanical operations through a sophisticated system of sensors.

Israel leads the world in the number of scientists and technicians in the workforce, with 145 per 10,000, as opposed to 85 in the US., over 70 in Japan, and less than 60 in Germany.

With over 25%  of its work force employed in technical professions.  Israel places first in this category as well. A new acne treatment developed in Israel, the Clear Light device, produces a high-intensity, ultraviolet-light-free, narrow-band blue light that causes acne bacteria to self-destruct all without damaging surrounding skin or tissue.

An Israeli company was the first to develop and install a large- scale solar-powered and fully functional electricity generating plant, in southern California 's Mojave desert.

All the above while engaged in regular wars with an implacable enemy that seeks its destruction, and an economy continuously under strain by having to spend more per capita on its own protection than any other county on earth.

Igjen har verden vært indignert over de slemme jødene. Jeg må ærlig innrømme at jeg blir oppgitt, desillusjonert, flau på vegne av Europa, Norge, og mister inspirasjonen til å skrive av det vi ser. Er det virkelig så ille med oss? Er vi så moralsk uten ryggrad at vi kan sitte i våre behagelige lune hjem og fordømme et demokrati som kjemper alene mot en verden av fanatiske muslimer som hater dem? Fordi det går noen liv ekstra? Er det noen vits å si ifra i det hele tatt? Det virker som om hele Europa er i bakevja, moralsk sett.

Ikke misforstå. Et liv er et liv. Om det er arabisk eller jødisk, eller norsk for den saks skyld. Men Israel er i krig. Siden landet ble etablert i 1948 har araberne i landene rundt Israel truet med å utslette dem, og det har vært nære på enkelte ganger. Så har Israel gang på gang vist tilbakeholdenhet, gjerne etter press fra resten av verden, som da hele Sinai ble gitt tilbake til Egypt, - erobret i en krig egypterne selv startet. Nå er landet i nok en krig, en krig som de såkalte "palestinerne" startet etter at myndighetene i Israel feilaktig (igjen) trodde at å gi etter for krav fra araberne eller verdensopinionen kunne skaffe dem fred. Man skulle jo kunne tro at det ville dempe aggresjonen noe at de fikk Gaza. I alle fall resonnerte man slik.

Men nei. Ettergivenhet fra Israels side har kun skaffet landet mer krig. Og nå presses de enormt av araberne på Gazastripen, støttet som de er av Syria, Iran og Hizbollah. Og så bommer Israel litt i sine forsøk på å utradere de verste av sine fiender, - og verden skriker. Se bildet. Det viser Aftenpostens lille ramme med saker som er aktuelle til dagens nyhet i sakens anledning, nemlig at Israel tilbyr erstatning til ofrene. Hvor finner du et slikt tilbud ellers i verdenshistorien? At et folk (for et land kan du ikke kalle palestineraraberne, med en total mangel på styring og regjering) som har på sin offisielle agenda å utslette sin nabostat, får erstatning når de blir ofre for en krig de selv ønsker!

Jeg gremmes over de holdninger media og europeiske politikere viser. For å ta overskriften "Europa sjokkert over israelsk angrep" - dette er hykleri. Man er ikke sjokkert i det hele tatt. Man er indignert over Israel, - man unner dem ikke retten til å forsvare seg. Under siste verdenskrig ble det med vitende og vilje bombet sivile. De allierte bombet sine egne, for å ramme fienden. At så Israel ved et teknisk uhell rammer noen få sivile er slett ingen ting å bli sjokkert over, det er nærmest uunngåelig.

Det eneste man har grunn til å bli sjokkert over, er arabernes taktikk: å ramme uskyldige sivile med den ene hensikt å drepe jøder, skade dem, skape frykt og panikk. Alt annet er hykleri, fordi man selv hadde gått til motangrep om man hadde blitt angrepet av disse fanatikerne, etter all sannsynlighet mye kraftigere.

En mengde franske jøder flytter i disse dager til Israel. Mange av innvandrerne er høyrevridde, ortodokse jøder som har tenkt tanken i årevis, men ikke gjort alvor av flytteplanene. Men på grunn av den politiske situasjonen både i Midtøsten og i Frankrike, blant annet etter Jacques Chirac's ytring om at Sharon ikke var velkommen til Frankrike, har forholdene gradvis blitt vanskeligere for de franske jødene, selv om forholdet vis-a-vis myndighetene endret seg da Sharon roste dem for årvåkenhet overfor den økende antisemittismen. Jerusalem Post har en interessant reportasje om dette.

For det jødiske samfunnet generelt, representert ved CRIF kom Ariel Sharons oppfordring sommeren 2004 som en overraskelse. Han ba de franske jøder flytte til Israel og det umiddelbart. For de ortodokse jødene, derimot, var dette en oppfordring som kom "til rett sted til rett tid."

Siden Intifadaen brøt ut for seks år siden har flyttingen fra Frankrike - aliya - tredoblet. Nå flytter 3000 jøder i året fra Frankrike til Israel, og ytterligere ca 20.000 har planer om å flytte. Frankrike har Europas største jødiske befolkning, ca. 600.000. Det er ca 6 millioner muslimer (ca. 10%)

Årsaken er den økende antisemittismen og den sterke økningen i antall muslimske innvandrere. Jøder forteller om muslimsker ungdommer som roper "skitne jøde" og kaster steiner over muren rundt synagogehagen. Dette begynte for omtrent ti år siden.

Yosef Ben-Zion, 60, who left the largely-Muslim Parisian suburb of Noisy de Sec two years ago and who now lives in Ramat Beit Shemesh with his wife and two children, said, "I started to feel that there was a real problem about 10 years ago. I started hearing the Muslim youth say 'sale Juif' as I was on my way to the synagogue. They used to throw rocks over the wall into the synagogue garden, and the police did nothing about it."

Forholdene var langt bedre før, og forrige generasjon muslimske innvandrere var faktisk bedre integrert, påpeker en av jødene. Den religiøse bevissthet later til å ha øket samtidig.

IN THE commercial circle surrounding the big fountain in Ashdod's City neighborhood, vet- eran immigrant Sabrina Levy, who opened Elle et Lui Cosmetique with her husband Benny some months ago, says relations between Muslims and Jews have changed completely in the Parisian suburb of Orly where she grew up.

"My closest friend, Farida, was a Muslim, we lived in the same building, we went with boys together, we did everything together," recalls Levy, 46, who came to Israel nine years ago. "Now when I go back to visit my family in Orly, I see her covered up from head to toe in a black chador with only her eyes showing. I tried to talk to her but she wouldn't. When we pass and I say hello, she says hello back but she turns her eyes away."

I Norge blir jødene noen gangen advart mot å gå med kippach, - i Frankrike er det i tillegg en del jødiske familier som har tatt inn sin Mezuzot - den lille beholderen med bønneskrifter som er festet på utsiden av døren i jødiske hjem.

"I know Jews in France who've taken in their mezuzot and nailed them up on the inside. One time all the windows of my family's cars were broken - just my family's. I grew up with Arabs, but now they're taking our place. If Sarkozy doesn't win," Levy said, referring to hard-line Interior Minister Nikolas Sarkozy, the favorite in next April's presidential election, "the Jews have no hope!"

Siden krigen har franske jøder følt på behovet for å markere sin statstilhørighet til Frankrike, og dette har overskygget eventuelle flytteplaner, - flytting var rett og slett ikke stuerent. Men nå er det annerledes.

But between the rise in the Muslim population - now six million out of 60 million French citizens - the outbreak of Muslim animosity against Jews during the intifada, and the increasing religiosity and "communitarism and ghettoization," as Zana put it, of French Jews of North African background, aliya is no longer a taboo subject. "A growing number of people don't want to take a chance on what France is going to be like in another 20 years," he said.

De franske myndigheter gjør "alt som er i deres makt for å få bukt med problemet", ikke minst med tanke på det som hendte rundt Dreyfus-saken. Like fullt er flytting et reellt alternativ for en del jøder.

However, with hundreds of violent anti-Semitic incidents a year, and Muslims becoming such a large demographic and therefore political force, there is a "new reality" for France's Jews, he says. The young, rowdy Muslims in the suburbs of Paris and other cities torched some 15,000 cars in the riots of a year ago. Even among liberal French Jews, says Zana, the notion of aliya as a solution to anti-Semitism is no longer derided as paranoiac.

I Israel er det en hel del franske jøder som har store problemer med språket, og noen har andre tilpasningsproblemer. Alt i alt er det veldig få som har flyttet tilbake til Frankrike, men noen driver som "Boeing Aliya":

Hundreds of immigrants with businesses they cannot run by computer and telephone fly back to France on Sunday or Monday, work during the week, then fly back to Israel on Thursday for the weekend. "Often they'll alternate - one week in France, then one week in Israel," says Zana, noting that this is referred to as "Boeing aliya."

En del jøder hater nok arabere, men dette har faktisk blitt bedre med siste generasjons innvandrere, mener ett av intervjuobjektene i reportasjen. Men det er ikke å stikke under en stol at det er muslimene som er årsaken til den franske jødiske utvandringen - aliya. Et Frankrike uten muslimer ville være drømmen.

If not for the increase in France's Muslim population and the spread of Islamic anti-Semitism in that country, there wouldn't have been such a wave of French aliya. And for all their practical difficulties, they say they are most happy to be living in the Jewish state.

Living in the large French immigrant community makes them feel doubly at home. "There are Arabs here too, but this is our country," says Veronique Cohen at the ulpan in Ashdod. Remembering the catcalls of "sale Juif," and her fear of letting her children leave the house, she mused, "A France without Muslims - that would be a dream."

I Danmark skal nå skoleelevene i København ha om antisemittisme, eller jødehat, på skolen. Det er det økende jødehatet som er årsaken til at myndighetene vil ha dette på timeplanen.

I København får jøder ropt "jødesvin" etter seg. Det er også rapportert at en person er banket opp av en Hizbollah-tilhenger etter at det ble oppdaget at han hadde et israelsk flagg i bæreposen sin. Bare siden juni har Mosaisk Troessamfund fått rapportert 11 hendelser av jødehat i København.

BT: Jødehad skal på skoleskemaet